Barne- og ungdomshjem
Status:
Vi støtter
– barnehjem i Sierra Leone
– studenthjem i Moldova
– barnehjem og familiesenter på Filippinene
Vi har gitt 122.000 DKR til hjemmene siden starten (t.o.m. 2024)
Oversikt over hvilke organisasjoner og prosjekter vi støtter:
| Organisasjon | Land |
|---|---|
| MAAO My African Aid Organisation – Barnehjemmet My Home |
Sierra Leone |
| Pilgrims International – Girls Academy |
Moldova |
| 4P For People – Barnehjemmet Rejoice – Familiesenteret Rejoice Village |
Filippinene |
My Home: Reisebrev november 2011
Alle barna på barnehjemmet avbildet november 2011.
Høsten 2011 utvidet hjemmet med 4 ekstra barn, så de nå er totalt 14 stk.
Petal Anne hos MAAO har skrevet reisebrevet under i november 2011:
Dette var min sjette tur til Freetown i Sierra Leone, og den tredje for året. Dette året har vært et fantastisk år
for MAAO, og det er viktig å si at alt som har skjedd ikke ville være mulig uten støtten fra våre mange
sponsorer.
Tidligere I år spurte en av guttene på My Home, mens vi gikk hjem fra skolen, om jeg skulle gi de noen flere
brødre og søstre. Jeg ble satt ut av dette spørsmålet, og kunne ikke forestille seg at de tenkte slik. Jeg
spurte hvorfor han ønsket flere søsken, og han svarte «Det er så mange barn som har det vanskelig, og
som ikke har noen til å ta vare på dem. Så jeg tenkte at vi kunne hjelpe de, og at vi kunne gjøre Sierra Leone
til et bedre sted, steg for steg» Dette fikk meg til å smile stolt til han, men fikk meg også til å tenke på
hvordan vi kunne få til dette til å bli virkelighet. Det har hele tiden vært vår visjon å utvide. Dette hjalp oss å
jobbe videre med tanken, og med hjelp av mange sponsorer ble vi istand til å gjøre dette til en virkelighet på
nettopp denne turen.
My Home: Oppdatering fra Petal Anne
Fra starten betalte vi for to barn på barnehjemmet My Home:
Josephine Ester som fyller 9 år i 2011, og er her klar for ny skoledag.
Michael blir 11 år i 2011.
Reisebrev fra Petal Anne, mottatt mai 2011:
Jeg var full av spenning og glede før denne turen. Til tross for at det bare var to måneder
siden sist jeg var i Sierra Leone. Denne turen skulle bli full av hendelser og ”action”, noe
som er vanlig på disse turene. Denne gang reiste jeg ikke alene, men sammen med Tone
Dalhaug fra Sandefjord. Tone har skrevet flere barnebøker og skal nå skrive en bok om ”
My Home” og barna som bor der. Det blir spennende, og barna var glade og ivrige etter
å komme med sine historier til hennes bok. Så denne gang skulle jeg ikke bare være
sammen med barna, jeg skulle også være sammen med en venn. Jeg er stolt av alle
barna og så frem til å vise de til Tone.
På søndager pleier barna å gå i kirken. Vi ble med de dit og så de sang av full kraft. Når
de fikk se oss smilte de fra øre til øre og kom over for å hilse på oss og ønske oss
velkommen. Vi tok bilder før vi dro til barnehjemmet hvor vi spiste lunch. Der åpnet vi
presanger vi hadde med oss fra Norge. Åpning av gaver er selvfølgelig alltid et
høydepunkt for de, og også for oss.
De fikk sine første badedrakter fra Lise og Jonas Westher fra Sandefjord. De var over
seg av begeistring, og skyndte seg å ta de på. Jeg skulle ønske Lise og Jonas var der og
fikk se det med egne øyne. Vi hadde også med en del førstehjelpsutstyr, gitt av Røde
Kors i Tønsberg. Dette ble fordelt på barnehjemmet, og skolene de går på. Det er en
mangelvare i Sierra Leone, og ble svært godt tatt imot. Rektorene kom og var svært
takknemlige for gaven fra Røde Kors.
Jeg kjøpte en liten, bærbar CD spiller. Barna elsker musikk, og også å danse. Spilleren
ble en stor ”hit” og dansen startet med en eneste gang. Det skinte av glede i ansiktene
deres mens de danset. Erik og Jan fra Sandefjord var også på besøk på My Home, og de
ble gladelig med på dansen. Og det var ikke fritt for at barna fikk seg en og annen god
latter, på deres bekostning.
Senere den uken vartet barna opp med mat de selv hadde laget til oss. Det var deres
favorittrett og vi fikk også dessert. Oppskrift og bilder vil komme i Tones bok. Boken vil
være i salg i løpet av høsten i år. De ansatte på barnehjemmet har lært barna å lage
mat. Sakte men sikkert bygges de opp, til en gang å kunne klare seg uten hjelp fra
voksne. De lærte også å strikke, og Josephine strikket klær til en dokke. Hun hadde ikke
strikkepinne, men brukte en liten pinne hun fant ute. Jammen er de kreative! De hadde
ikke riktig utstyr, men jammen klarte de å få gjort en god jobb ut av det de klarte å finne.
Det tok ikke lange tiden før jeg hadde handlet strikkepinner til de. For en gjeng med
flinke barn!
Barna har store drømmer om fremtiden. De snakker om å bli leger, sykepleiere, ja til og
med om å en dag kunne bli president i landet deres. Jeg vet at med vår hjelp, og hjelpen
fra de ansatte på barnehjemmet, så kan alt være mulig. Jeg er glad for å være del av noe
så stort som dette. De har kommet en lang vei på bare tre år.
Barna spør ofte om de kan få flere brødre og søstre i deres hjem. Vi har ønske om å
utvide, og det vil vi nå gjøre. Takket være stor giverglede her i Norge har vi nå midler til å
utvide. Jeg hadde møte med huseieren, og fra januar vil vi få leid andre etasje i bygget
de bor i. Da vil vi ta inn 4 gutter til. Vi vil flytte de guttene som nå bor på barnehjemmet
opp. Det gir bedre plass til alle. De er i ferd med å gå fra å være små barn til små
ungdommer. De trenger litt mer plass. Og det skal de få! Så fra januar 2012 vil My Home
bestå av 14 barn. Vi trenger da en ansatt ekstra, og det tok jeg meg av på denne
reisen. Anie Sama vil bli ansatt. Hun er konen til Prince, som er daglig leder. Bedre dame
kunne vi ikke fått. Både barna og vi er svært glade for dette.
På denne reisen møtte jeg også Patricia Kamara. Hun er en dyktig og driftig dame. Hun
skal hjelpe med å presentere barnehjemmet lokalt, i håp om at vi også kan få noen
lokale sponsorer. Hun er i første omgang på frivillig basis, og vi vil vurdere resultatene
etter hvert som tiden går. Går det bra, vil vi kunne ansette henne fast. Vi vokser både
som en familie og organisasjon, og vi gleder oss over det.
Siste dagen på min reise ble barna invitert til hotellet der jeg bodde. Vi startet med å
synge og glede og oppmuntre hverandre. Jeg har jobbet med dukketeater i over 10 år
den gang jeg bodde på Barbados. Så jeg laget et lite dukketeater for de denne dagen.
Jeg hadde med 2 dukker fra Norge, og sanger og historier som jeg brukte for 18 år
siden. Det var fantastisk å se smilene deres. Dette gledet de seg over. Senere gikk vi
ned til stranden, vi badet og lagde sandslott. Som vanlig sang de når de lekte, og
guttene spilte fotball. De koser seg virkelig når de er på stranda.
Når de dro den dagen var jeg nær ved å gråte. Jeg visste at jeg snart skulle dra, og
savnet de allerede. Jeg vet at de er i de beste hender, og får det de trenger på My
Home, og som foreldre så er det mitt mål. Det spiller ingen rolle hvem vi er, hudfarge
eller hvor vi bor i denne verden. Vi fortjener alle å leve med verdighet, harmoni, fred og
kjærlighet. Jeg er glad og stolt over den hjelpen folk i Norge har gitt for å gjøre dette
mulig. Jeg vil med dette si en stor takk til alle som er med å bidra. TAKK!
Petal Anne Jensen
My African Aid Organisation
My Home: Oppdatering fra Leif, 20.1.2011
Frode fra Larvik har vært på reise i Sierra Leone, og bl.a. har han besøkt barna på My Home.
Les hans utrolig spennende reisebrev her:
“Etter å ha reist mye de siste 15 årene, har turene blitt mer og mer eksotiske. Fra Alcudia, Mallorca via Thailand og Indonesia har horisonten blitt utvidet med dykking på Tahiti, fjellvandring i Nepal, guttetur til det siste dikaturet i Europa, Hviterussland, og to fantastiske 10-dagers turer til Iran som backpacker i 2008 og 2009.
I 2010 falt valget på Sierra Leone i og med at jeg, Frode Heieren (42) (Larvik), og Michelle Mijic (41) (København), har bekjente som jobber for FN i landet. Hva blir mer eksotisk enn landet som avsluttet en forferdelig borgerkrig i 2005 og fortsatt ligger nederst på FNs statistikk over det beste landet i verden å bo i; 181 plasser nedenfor Norge, som topper den?
Alle venner, jobbkollegaer og bekjente lurte på hva vi skulle der, hvorfor vi ville oss selv så vondt og også om det var siste gang de så oss. De kunne ikke tatt mere feil.
I slutten av Oktober 2010 satte vi oss på flyet fra Oslo via London til Freetown, Sierra Leone. Ankomsten er ved midnatt, som i seg selv er spennende i ett land hvor strøm ett par timer om dagen er normen og det fins omtrent 100 km asfaltert vei. Til sammen. I hele landet!
Fra flyplassen bar det avgårde på mørke veien som får norske fjellveier i vårflom til å se ut som det rene luksus. Magen ristet som en elendig innstilt tørketrommel på veien inn til Freetown, hvor vi landet trygt hos vår venn, Dine.
Neste dag bar det avgårde med innleid sjåfør i FN-bil for den første sightseeingen i hovedstaden; vi satset på en myk start på vår opplevelse av byen og landet. Veinettet er elendig, trafikken får Bangkok til å se ut som den er organisert etter tyske normer og bilene…. Det er virkelig en opplevelse. Fra Congo Cross, White Man’s Bay, Pirate Bay, Kingtom og andre eksotiske steder som vitner om landets lange og spennende historie landet vi til slutt i sentrum av Freetown, ved Cotton Tree. Dette er stedet hvor frigjorte slaver i USA returnerte til Afrika og bosatte seg i 1792.
Herfra bar turen videre til Parlamentet, hvor vi fikk innpass på grunn av FN-merkene på bilen vår. “Chief of security” tok oss på en utvendig rundttur og endte opp med å invitere oss tilbake to dager senere som æresgjester ved Parlamentet. Beskjeden var dog at vi måtte kle oss formelt, ikke i shorts og T-skjorte som vi hadde ankommet i denne dagen.
Etter to fantastiske dager på strender som får selv Mauritius, Fiji og Tahiti til å blekne, var vi tilbake i Parlamentet. Med innlånt FN-dress for anledningen. Her overvar vi en 3 timer lang forhandling hvor deres rike historie ble trukket inn; slaveriet, klasseskillet som har eksistert og fortsatt eksisterer, kolonisering og så videre. Begivenheter for oss som både er fjernt i tid og i avstand.
I lunsjen ble undertegnede forespurt av “Deputy Head Of TV” om de kunne få intervjue meg direkte på lufta. Etter borgerkrigen som sluttet for 5 år siden, er folk i Sierra Leone meget opptatt av politikk og alle forhandlinger i Parlamentet blir vist direkte på TV. Slik endte jeg opp med å snakke om alt fra infrastruktur, landbruk, hvordan de best skulle få 200 traktorer de hadde bestilt fra Freetown ut i provinsene og ungdomsledighet. I 25 minutter. Direkte! På TV! Bare i Sierra Leone….:)
Fra Parlamentet gikk turen raskt innom garderoben / dokumentlager (fungerte som begge deler) hvor dress ble skiftet ut med shorts og T-skjorte før turen bar videre til My Home barnehjem. Ett skifte både av klær, mennesker og, ikke minst, humør.
Tre dager før jeg forlot Larvik fikk jeg gratisavisen Vestfold Blad i posten, som denne dagen hadde ett stort bilde av Leif og mange blide afrikanske barn på forsiden. Jeg tok umiddelbart kontakt med Leif da jeg skjønte at de hadde startet opp et barnehjem i Freetown, og jeg traff Petal og Leif for første gang to dager før avreise. Jeg ble smittet av deres humør, og ikke minst det engasjementet de viste i forhold til det de har startet langt unna trygge Vestfold. Og ble invitert til å besøke barnehjemmet der og da. Hvordan kunne vi si nei? :)
Før avreise fylte vi opp sekkene med noe leker, to mobiltelefoner, sanitetsbind og en mengde godterier. Turen fra Parlamentet gikk gjennom Siaka Stevens St. (oppkalt etter landets første president), Fourah Bay Rd, hvor Afrikas eldste college ligger, gjennom Upgun og Kissy (to områder man som turist IKKE skal bevege seg alene etter mørkets gjennombrudd) til barnehjemmet i en av Freetowns tøffere forsteder.
Gjennom små, trange smug, åpen kloakk i gatene og mennesker over alt, kom vi endelig frem til det som må være områdets fineste hus, My Home barnehjem. Og hvilken velkomst! Vel ble den parykk-kledde stortingspresidenten i Parlamentet ledet inn i salen av soldater i paradeuniformer og møtt av 157 parlametsmedlemmer i stram hilsen, men overgår umulig 10 gledesstrålende barn som kastet seg om halsen på oss som vi var en fjern slektning vi ikke har sett på lenge. Plakater med hilsner til oss var hengt opp på de ellers spartansk utsmykkede veggene, og alle stilte med tegninger med hilsner til oss. Fra denne mottakelsen gikk det bare en vei. Oppover!
Vi ble vist de 3 rommene de deler, grua de lager mat på, tatt med rundt huset og geleidet med ett barn i hver hånd fra barnehjemmet de 10 minuttene det tar å gå til skolen deres. Her ble vi vist alle klasserommene, og fikk møte rektor. Raskt etter vår ankomst var det friminutt hvor alle de over 800 elevene ville ha en bit av oss. Stor steming, blide barn over alt, og to skandinaviske turister som følte deg …. superstjerner for en stakket stund.
Fra skolen var det tilbake til barnehjemmet for å bli bedre kjent med alle ungene. En iPhone med over 1.000 bilder av norske barn, vinter og snø, båtliv, hytteturer på Gol og annet var utrolig spennende og en fin måte for oss å vise litt hvor vi kommer ifra. Barne fulgte med med stor entusiasme og spurte om alt mulig. Og umulig. :)
Etter nærmere tre timer måtte vi ta farvel, og skjønte med en gang hvilket inntrykk møtet med barna hadde gjort på oss. Tårene satt løst i øyekroken, og en og annen fant også veien nedover kinnet.
På vei i taxien fra barnehjemmet med Prince, leder for barnehjemmet som mente det sikreste var at han fulgte oss helt hjem til det trygge FN-hjemmet vi bodde i, kom tanken for oss begge; dette hadde vært høydepunktet på turen. Vi skulle ha nærmere 10 dager til i landet, men kunne likevel ikke se at noe annet kunne toppe dette. Det var barn, det var glede, det var håp, det var…utrolig. Vi måtte tilbake.
Etter nærmere en uke med flere paradisstrender, to turer ut for å sjekke “Freetown by night” (hvor vi garantert var de absolutt var de dårligste å¨dansegulvet), overnatting i telt i jungelen, hvor aper og gresshopper holdt oss våkne (i tillegg til litt for store edderkopper i teltet) og en masse annet, dro vi tilbake til barnehjemmet. Denne gange “bevæpnet” med 100 ballonger, 3 forballer og mere godteri. Det er utrolig hvilken stemning det ble med disse enkle lekene godt blandet med ett lett sukkersjokk for oss alle. Sjelden har svetten rent som her, hvor det er 37 grader ute, ingen air condition inne og vi (10 barn og 5 voksne) prøvde å holde 8 baller / ballonger i lufta samtidig. Og sjelden har jeg kjent så mye ekte glede selv eller sett så mye ekte glede hos andre. Minner for livet ble skapt den ettermiddagen.
Leif og Petal har skapt en fremtid for disse barne. Før de fant ut at de ikke lenger bare ville forholde seg passive til det de selv hadde opplevd på sine reiser, men faktisk gjøre noe, hadde disse barna ingen fremtid. Når man hører historiene til barna skjønner man at det rent faktisk kan sies så klart; de hadde ingen fremtid. Idag er de noen herlige unger som gjør det bra på skolen, blir tatt godt vare på av personale ved barnehjemmet 24 timer i døgnet og har blitt gitt en fremtid. Petal og Leif har skapt en fremtid for de 10 barna. Når jeg kiom hjem traff jeg igjen Petal og Leif, og under samtalen kalte de ungene for “barna våre”. Slik tror jeg barne der føler det også. At noen har sett dem, tatt vare på dem og gitt dem nestekjærlighet som er utrolig beundringsverdig.
Takk for at dere har tatt vare på dem.”
Generelt om barnehjemmet:
Totalt bor det 10 barn på barnehjemmet, og det arbeider 3 voksne der som fungerer som både ledere og foreldre for barna. Èn av de voksne er kontaktperson til eierne i Norge, og får månedlige
overført penger til driften, etter å ha fremlagt bilag for utgiftene til siste måned. Dette minsker risikoen for svindel, og gjør at driften blir stabel og langsiktig.
På bildet til venstre sitter Petal (til høyre, i samme farge som barna, til tross for sitt norske statsborgerskap), og samtaler med barna om skolen og livet på hjemmet.
I byen nyter barnehjemmet stor respekt for arbeidet med å gjøre mennesker verdifulle, og gi håp for fremtiden. Det er absolutt ingen ulempe å bo på barnehjem, heller tvertimot.
Ordnede leveforhold gjør at barna har helt og pent tøy, spiser sunn mat i riktige mengder og lykkes meget godt på skolen. Alle har oppnådd gode karakterer, og endel har en dog blitt flyttet opp i høyere klasser fordi det viste seg at barna jo var smarte og intelligente. Det var bare ikke noen som hadde oppdaget det…
Eierne har påtatt seg ansvaret for disse barna helt til de fyller 18 år, og ønsker å hjelpe dem best mulig inn i deres voksne liv. Les mere om det flotte arbeidet på www.maao.no
My Home: Grillfest
Bilde fra grillfest på stranden, da Leif Arild besøkte barnehjemmet i 2009.
Se hvilken glede det er i barnas øyne…
Hva gjør Helpers?
– Betaler halvparten av husleien til barnehjemmet for året 2009-2010.
– Betaler for to av barna på barnehjemmet.
– Sommeren 2009 fikk alle barna på barnehjemmet et godt fylt penalhus med ting de trenger på skolen.
Vi har besøkt skolebarna “våre” i Kenya
(Bildet er fjernet, pga personverndataloven)
Pia Charlotte og vår sønn Silas Alexander (9) er nettopp kommet hjem etter tre ukers studiereise i Kenya. De har besøkt flere skoler, barnehjem og ser på arbeidet som gjøres av våre partner, New Life Africa. Pia leser til pedagog/førskolelærer, og bruker også turen som en selvfinansiert studietur.
Både Pia og Silas opplevde Afrika for første gang, og de forteller om store opplevelser i en helt annen kultur. Store skoler med få lærere, øde landsbyer uten strøm og vann, barnefengsler, søppelplassen hvor de bor mennesker, osv.
Skolebarna vi betaler for hadde det alle godt, og vi hadde med små gaver til dem. De var veldig interesserte i å vite hvem som er deres sponsor, så vi tenker ut noe å sende dem fra oss alle som støtter foreningen. Forslag?
Vi støtter to barn på My Home i Sierra Leone
To av de 10 barna på barnehjemmet My Home i Freetown, Sierra Leone, heter Michael og Josephine Ester.
Helpers betaler for deres opphold. Her avbildet i skoleuniformer, 2008.
“Vi har valgt å støtte disse organisasjonene, fordi de er startet av
og drives av ildsjeler som gir hele hjertet sitt til dette”
Pia Charlotte & Jørn Elias
