Fra starten betalte vi for to barn på barnehjemmet My Home:
Josephine Ester som fyller 9 år i 2011, og er her klar for ny skoledag.
Michael blir 11 år i 2011. 

Reisebrev fra Petal Anne, mottatt mai 2011:

Jeg var full av spenning og glede før denne turen. Til tross for at det bare var to måneder
siden sist jeg var i Sierra Leone. Denne turen skulle bli full av hendelser og ”action”, noe
som er vanlig på disse turene. Denne gang reiste jeg ikke alene, men sammen med Tone
Dalhaug fra Sandefjord. Tone har skrevet flere barnebøker og skal nå skrive en bok om ”
My Home” og barna som bor der. Det blir spennende, og barna var glade og ivrige etter
å komme med sine historier til hennes bok.  Så denne gang skulle jeg ikke bare være
sammen med barna, jeg skulle også være sammen med en venn. Jeg er stolt av alle
barna og så frem til å vise de til Tone.

På søndager pleier barna å gå i kirken. Vi ble med de dit og så de sang av full kraft. Når
de fikk se oss smilte de fra øre til øre og  kom over for å hilse på oss og ønske oss
velkommen. Vi tok bilder før vi dro til barnehjemmet hvor vi spiste lunch. Der åpnet vi
presanger vi hadde med oss fra Norge. Åpning av gaver er selvfølgelig alltid et
høydepunkt for de, og også for oss.
De fikk sine første badedrakter fra Lise og Jonas Westher fra Sandefjord. De var over
seg av begeistring, og skyndte seg å ta de på.  Jeg skulle ønske Lise og Jonas var der og
fikk se det med egne øyne. Vi hadde også med en del førstehjelpsutstyr, gitt av Røde
Kors i Tønsberg. Dette ble fordelt på barnehjemmet, og skolene de går på. Det er en
mangelvare i Sierra Leone, og ble svært godt tatt imot. Rektorene kom og var svært
takknemlige for gaven fra Røde Kors.

Jeg kjøpte en liten, bærbar CD spiller. Barna elsker musikk, og også å danse. Spilleren
ble en stor ”hit” og dansen startet med en eneste gang. Det skinte av glede i ansiktene
deres mens de danset. Erik og Jan fra Sandefjord var også på besøk på My Home, og de
ble gladelig med på dansen. Og det var ikke fritt for at barna fikk seg en og annen god
latter, på deres bekostning.

Senere den uken vartet barna opp med mat de selv hadde laget til oss. Det var deres
favorittrett og vi fikk også dessert. Oppskrift og bilder vil komme i Tones bok. Boken vil
være i salg i løpet av høsten i år.  De ansatte på barnehjemmet har lært barna å lage
mat. Sakte men sikkert bygges de opp, til en gang å kunne klare seg uten hjelp fra
voksne. De lærte også å strikke, og Josephine strikket klær til en dokke. Hun hadde ikke
strikkepinne, men brukte en liten pinne hun fant ute. Jammen er de kreative! De hadde
ikke riktig utstyr, men jammen klarte de å få gjort en god jobb ut av det de klarte å finne.
Det tok ikke lange tiden før jeg hadde handlet strikkepinner til de.  For en gjeng med
flinke barn!

Barna har store drømmer om fremtiden. De snakker om å bli leger, sykepleiere, ja til og
med om å en dag kunne bli president i landet deres. Jeg vet at med vår hjelp, og hjelpen
fra de ansatte på barnehjemmet, så kan alt være mulig. Jeg er glad for å være del av noe
så stort som dette. De har kommet en lang vei på bare tre år.

Barna spør ofte om de kan få flere brødre og søstre i deres hjem. Vi har ønske om å
utvide, og det vil vi nå gjøre. Takket være stor giverglede her i Norge har vi nå midler til å
utvide. Jeg hadde møte med huseieren, og fra januar vil vi få leid andre etasje i bygget
de bor i. Da vil vi ta inn 4 gutter til. Vi vil flytte de guttene som nå bor på barnehjemmet
opp. Det gir bedre plass til alle. De er i ferd med å gå fra å være små barn til små
ungdommer. De trenger litt mer plass. Og det skal de få! Så fra januar 2012 vil My Home
bestå av 14 barn. Vi trenger da en ansatt ekstra, og det tok jeg meg av på denne
reisen. Anie Sama vil bli ansatt. Hun er konen til Prince, som er daglig leder. Bedre dame
kunne vi ikke fått. Både barna og vi er svært glade for dette.

På denne reisen møtte jeg også Patricia Kamara. Hun er en dyktig og driftig dame. Hun
skal hjelpe med å presentere barnehjemmet lokalt, i håp om at vi også kan få noen
lokale sponsorer. Hun er i første omgang på frivillig basis, og vi vil vurdere resultatene
etter hvert som tiden går. Går det bra, vil vi kunne ansette henne fast.  Vi vokser både
som en familie og organisasjon, og vi gleder oss over det.

Siste dagen på min reise ble barna invitert til hotellet der jeg bodde. Vi startet med å
synge og glede og oppmuntre hverandre.  Jeg har jobbet med dukketeater i over 10 år
den gang jeg bodde på Barbados.  Så jeg laget et lite dukketeater for de denne dagen.
Jeg hadde med 2 dukker fra Norge, og sanger og historier som jeg brukte for 18 år
siden. Det var fantastisk å se smilene deres.  Dette gledet de seg over.  Senere gikk vi
ned til stranden, vi badet og lagde sandslott.  Som vanlig sang de når de lekte, og
guttene spilte fotball. De koser seg virkelig når de er på stranda.

Når de dro den dagen var jeg nær ved å gråte. Jeg visste at jeg snart skulle dra, og
savnet de allerede. Jeg vet at de er i de beste hender, og får det de trenger på My
Home, og som foreldre så er det mitt mål.  Det spiller ingen rolle hvem vi er, hudfarge
eller hvor vi bor i denne verden. Vi fortjener alle å leve med verdighet, harmoni, fred og
kjærlighet.  Jeg er glad og stolt over den hjelpen folk i Norge har gitt for å gjøre dette
mulig.  Jeg vil med dette si en stor takk til alle som er med å bidra. TAKK!

Petal Anne Jensen
My African Aid Organisation