Vi er en dansk/norsk organisasjon som støtter barn og unge i den 3. verden med utdannelse. Mikrokreditt og private barnehjem er
 også våre hjertesaker. Sammen med støttemedlemmer, sponsorer og gaveytere, gir vi fremtid og muligheter til verdens fattigste.
 
 


 

 
 

Velkommen

Utdannelse Mikrolån Barnehjem STØTT OSS

Om oss

Kontakt oss

 
   

Barnehjem - Støttestatus p.t.:

2 barn på barnehjemmet My Home i Freetown, Sierra Leone,
drevet av MAAO My African Aid Org. fra Sandefjord i Norge.

25.3.2018
Update fra Leif Arild om barnehjemmet My Home

Hei,

Det er rart hvor fort tiden går. For ti år siden reiste jeg på påskeferie til Sierra Leone. 
Vi var 4 personer som dro sammen. Det var på denne ferieturen jeg fikk ideen til My Home. I påsken 2008.

Lite visste jeg hvor mye som skulle komme ut av den reisen. Lite visste vi hvor mye jobb det skulle være, å ha et barnehjem.
Det høres enkelt ut. Men det er det ikke. Det har vært mange utfordringer underveis. Mange skjær i sjøen. Men vi har klart å styre unna og holde oss på dypt vann.
Det er sånn at det er på dypt vann det er tryggest, om man er god på å svømme da ;)

Vi feirer ikke ti års jubileum ennå. Det tok nemlig 4 måneder fra jeg kom hjem fra ferie, til barna flyttet inn 2 august 2008. 
I løpet av disse fire månedene samlet vi inn penger til oppstart. Petal reiste ned og intervjuet folk som vi trengte for å jobbe på My Home.
Hun gjorde innkjøp av alt som skulle til, velge ut hvilke barn vi skulle ta inn, og også ha den harde og brutale jobben det er å måtte velge ut hvilke som ikke skulle komme inn.
Petal har gjort en kjempejobb, det er det bare å si.

Vi hadde aldri verden trodd at vi skulle få så mye støtte av folk rundt oss. Vi hadde noen tøffe måneder i starten rent økonomisk. Men hver eneste måned var det nok til alt som skulle betales.
Og vi har hele tiden fått flere støttespillere. Det har gjort at vi har kunne vokse, ta inn flere barn, få et bedre hus og øke bemanningen. Og også bygge opp en solid buffer, slik at vi har penger om 
noe skulle skje. Vi har sikret My Home godt. 

Petal er i skrivende stund på besøk på barnehjemmet. Med seg har hun Stian Lund Hansen, og hans samboer Hanne Reidun. De har arrangert støttekonserter for My Home og vært ivrige støttespillere.
Med seg har hun også en ansatt fra et firma som nokså nylig har begynt å støtte My Home.  Og også vår datter Michelle er med på turen denne gang.

Jeg har lagt ut en videosnutt på youtube med bilder fra My Home. Bilder som er tatt gjennom de årene vi har drevet. Fra en sped start når barna får sine første bamser, poserer i skoleuniformer, klare til å gå på skolen.
Ja, se videoen. Bildene taler sitt eget språk synes jeg. Barna har det bra.

Tusen takk til alle som bidrar. Jeg håper dere er like fornøye som meg selv.

Her er link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=LWJ8O3TQuUI
Husk å ha på lyd

Helt til slutt vil jeg ønske dere en riktig god og fredfull påske. 


Vennlig hilsen
Leif Arild

 

5.2.2018
Update fra Leif Arild etter reise til My Home i Freetown, Sierra Leone

Hei

Jeg er tilbake etter en uke i Sierra Leone. Denne gangen hadde jeg med en kollega, og en tidligere kollega. 

Det var stort å møte barna på My Home. Og det var minst like stort for de å få besøk. Det var mye latter, lek, dans og vi var også en dag på stranda. Det tok ikke mer enn få minutter før barna og de nye bekjente fra Norge var fortrolige med hverandre. Det var kjærlighet ved første blikk, fra begge kanter.

Det er ingen tvil om at barna har det bra på My Home. De stråler av glede! De er trygge og gode barn. 

Vi fikk møte Arne Birger Johansen, Norges konsul i Sierra Leone. Han har fulgt oss fra starten i 2008. Han er virkelig imponert over hva vi har fått til. Han vet, bedre enn de fleste, hvor vanskelig det er å få til noe i Sierra Leone. 

Vi ble også bedt til en engelskmann som driver et hotell i Sierra Leone. Han hadde nylig startet i det små med å åpne et barnehjem. Han hadde besøkt flere barnehjem i Freetown. Han fortalte at det er stor forskjell på de ulike hjemmene, og han var ikke i tvil hvilket som var det beste: Det var My Home. Jeg ble bedt til han for å fortelle om hvordan vi fikk det til. Han ønsker å gjøre noe lignende. Det var flott å høre! 

Mens vi var i landet fikk Wilson, en av våre eldste gutter, beskjed om at har kommet inn på universitetet. Han er det andre barnet fra My Home som begynner på universitet. Det nytter å hjelpe!

Jeg er veldig fornøyd med turen. Med reisefølget, og med resultatet av det Petal og jeg gjør i Sierra Leone 👍

Jeg har lagt ut mange bilder fra turen på Facebook gruppen vår. Den heter enkelt og greit My Home - Freetown Sierra  Leone. Meld deg gjerne inn! 

https://www.facebook.com/groups/10785553001/?hc_ref=ARTV0WF7KZ48nzpf6S1qORzjCqjmMqeaSFovQrZiLNpbHIX48PQG5xjPTdUSwvkPCtM



Vennlig hilsen

Petal Anne og Leif Arild Jensen
My African Aid Organisation


 

20.12.2017
Julehilsen fra MAAO

Hei

2017 nærmer seg slutten. Vi kan se tilbake på et fantastisk år for My Home. Alt har gått fint på alle måter. Alvorlig sykdom har vi hatt, men alle har fått beste tilgjengelige behandling, og alle har blitt friske igjen.
Vi har fått flere nye støttespillere og vi har utvidet. Vi kunne ikke vært mer fornøyde!

Vi tar juleferie, men setter i gang for fullt igjen så fort vi starter det nye året. Det starter med et brak 20. januar med maratonkonsert på Verdensteateret. "Sammen for My Home" - hvor flere store artister og band stiller opp gratis!

Vi takker for støtten, og ønsker en riktig god jul til dere alle

Vennlig hilsen
Petal Anne og Leif Arild Jensen
My African Aid Organisation

 

2.8.2017
My Home 9 år - nyheter fra Leif Arild og Petal i MAAO

Hei,

i dag er My Home 9 år. Tiden går fort.
Det var 10 barn som var med fra starten. 10 foreldreløse barn med hver sin bakgrunn. Alle var valgt ut av Petal.
Det er ikke gitt at barna gledet seg til å komme inn på My Home. Mange hadde vært "kasteball" mellom ulike voksne. Og barna opplevde både å bli utnyttet, slått, og brukt til å jobbe for voksne.  De opplevde mye som barn ikke skal oppleve. Nå skulle de videre til nye og ukjente voksne. De visste ikke om dette var bra eller dårlig. Om de ville møte nye voksne som skulle utnytte de.

Jeg snakket med en av jentene i dag. Margrette. Hun fortalte at hun husket den dagen hun flyttet inn. Hun fortalte at hun var redd. Men det gikk ikke lang tid før barna fant ut at dette var et godt sted. Nesten for godt til å være sant. Jeg husker godt vi ble fortalt at Wilson vekket en av de ansatte midt på natta, en av de første nettene på My Home. Han lå våken og tenkte. Han listet seg inn til lederen på barnehjemmet, og visket forsiktig "Er der sant at vi skal få mat i morgen også?" Wilson er i dag en stor og flott ungdom. Sterk som en løve. Snill, trygg, og et forbilde for andre.

Vi ringte for å gratulere de alle med dagen idag. Det var et sant kaos når over 20 barn kjempet for å snakke i telefonen, alle samtidi. Og så sang de Happy birthday.

Vi er utrolig fornøyde med alt på My Home. Og vi fikk en veldig gledelig melding i dag. Petal snakket også med Margrette i dag. Mens de snakket, fikk Margrette melding om at hun har fått plass på universitetet til høsten! 
Hun hadde et håpløst utgangspunkt i livet i 2008. Så ble alt endret. Og nå skal hun inn på universitetet. Bedre "bursdagsgave" kunne vi ikke fått. Den jobben vi legger ned, den virker.  Støtten du gir, den kommer frem. Og resultatene er ikke til å beskrive.

Esther sa det fint: My Home - house of hope and happiness.

Takk for støtten!

Vennlig hilsen

Petal Anne og Leif Arild Jensen
My African Aid Organisation

 

 

15.6.2017
Sommerhilsen fra Leif Arild hos MAAO

Hei,

Sommeren er her - endelig. 
Vi skal ha sommer hjemme i Sandefjord i år. Få steder er bedre å være, om været er godt.

På My Home er sommerferien like om hjørnet. Skolene har to måneders sommerferie der, akkurat som her hjemme. Men ikke mange barn er så heldige at de får gå på skolen. Over 60 prosent av befolkningen er analfabeter. 

Vi har utvidet og tatt inn 6 nye barn. 6 foreldreløse barn som er omtrent 6-8 år gamle. De kom til My Home uten noe annet enn de klær de hadde på seg. Ingen ting mer. Vi har fått laget 6 nye senger, kjøpt inn klær til de alle, og de har også fått masse leker. 
De nye barna blir godt tatt imot av de som bor på My Home. De eldste har bodd der i 9 år, men de glemmer ikke sin fortid. De vet å ta vare på andre.

Vi håper og tror integreringen skal gå godt. 
Bildene er av noen av de eldste guttene. Bilder av de nyinnflyttede barna kommer senere.



Vennlig hilsen

Petal Anne og Leif Arild Jensen
My African Aid Organisation

 

 

24.3.2017
Nyhetsbrev fra My Home

Hei,

Petal har nettopp kommet hjem fra en reise til Sierra Leone.
Det er fint for både oss, de ansatte og barna at vi kommer ned en gang i blant.

Petal var i Sierra Leone i 11 dager, og alt gikk veldig fint. Barna har det utmerket, og de ansatte har det også bra.
Enkelt og greit: Det går veldig bra på My Home. Ting fungerer som de skal.
Petals reise ned er nøyaktig 9 år senere enn min første reise til Sierra Leone. Det var da ideen om My Home kom.
Mye har skjedd siden den gang. Men konseptet har vært det samme hele tiden. De barna vi tok inn sommeren 2008 bor fortsatt på barnehjemmet.
Kun en har flyttet ut. De ansatte vi startet opp med sommeren 2008 er fortsatt ansatt. De tar vare på barna på beste mulige måte.
Kontinutet og stabilitet er viktig for barna. Og konseptet med at det skal oppleves som en familie, og ikke som en institusjon er fortsatt viktig.

Vi startet med 10 barn i 2008. Siden den gang har My Home vokst sakte men sikkert. Vi har i lang tid sett det er stor støtte blant faste givere.
Og vi har også opplevd at flere nye givere har kommet til etterhvert. Signalene vi får er at folk liker konseptet vårt, og at mange ønsker å fortsette å  støtte oss.
 Det er viktig for oss å vite. Det gjør at vi nå tar et skritt videre. Petal tok ut 6 nye barn som nå får plass på My Home.
6 foreldreløse barn. Disse kommer inn i familien, og både ansatte og barna på My Home er veldig glade for utvidelsen.

Vi er glade for at det går fint både på My Home og her hjemme. Vi kunne ikke vært mer fornøyd. Og det er en sann glede for alle at vi kan ta inn 6 nye barn.
Her er noen bilder av både nye og gamle barn på My Home. Vi takker nok en gang for støtten vi får. Det nytter å hjelpe!

Hilsen Petal og Leif Arild

 

7.12.2016
Julehilsen fra barnehjemmet My Home
Hei,

Det har vært en travel høst og vinter for oss, og det gleder oss stort. Vi har vært invitert til flere skoler og barnehager for å fortelle om My Home. Barna virker veldig interesserte, og noen av de har gått langt i å hjelpe våre barn. Det å drive barnehjemmet gjør også at vi kan bidra her hjemme med holdninger og refleksjon. 

Flere av barna på skolene og barnehagene har tegnet tegninger til barna på My Home. De har vi fått levert personlig av en dame fra Tønsberg som nettopp besøkte Sierra Leone. Hun hadde også med noen tegninger i retur. Det er artig for barna å få kontakt på denne måten. Det skaper glede både her hjemme og i Sierra Leone.

I høst har det vært endel uroligheter i Sierra Leone. Bakgrunnen er økte priser, da særlig på bensin. Og det gjør et vanskelig liv ennå mer vanskelig. Bensin brukes ikke bare i biler, men også til aggregater som lager strøm til hus, butikker, hoteller og annet. Urolighetene har ikke kommet ut av kontroll, og alle våre barn har det trygt og godt. 

Barna gleder seg til jul, og som alltid sender vi litt ekstra penger til jul. Da får de mye god mat og drikke, og også mulighet til å kjøpe presanger til hverandre. Jul er høytid også i Sierra Leone. Det er mange som går på stranda på juledagen, og våre barn elsker vann og bad.

Et bilde også av en som fornøyd viser tegningen han har fått fra Norge.

Vi er godt fornøyde med alt rundt My Home. Alt går veldig bra på alle måter. Takk for støtten du gir oss!

Vennlig hilsen

Petal Anne og Leif Arild Jensen
My African Aid Organisation

 

 

15.6.2016
Update fra Leif Arild på barnehjemmet i Sierra Leone
Vi har hatt 3 svært syke barn på My Home de siste par ukene. De har hatt tyfoidfeber (salmonella) og malaria. Sykdommer med høy dødelighet, om man ikke får behandling.

Helsevesenet i Sierra Leone er svært mangelfullt. Det er få kvalifiserte leger. Tilgangen på medisiner og utstyr er også svært begrenset. Barnedødeligheten i Sierra Leone er høyest i hele verden. Omtrent hvert femte barn dør før de har fylt fem år.

Vi har fast lege når barna våre er syke. Av og til må vi ha de på sykehus, men stort sett så kan de få behandling hjemme på barnehjemmet. Der har de det bedre enn på sykehuset.

Det går bra med de syke barna. De klarer seg. Uten hjelp hadde det kanskje ikke gått veldig bra. Vi har et stort ansvar, og det kan være tungt å bære til tider. Men vi vet vi har god støtte med oss i dere som hjelper, og det er vi utrolig glade for. 

Tusen takk for støtten!

 

Julehilsen 2015 fra Leif Arild og Petal hos MAAO:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjære støttespillere,


Det å være foreldre til tenåringer kan være en utfordring. Grenser tøyes, barna vet alt og foreldrene skjønner ingen ting. Hormonene "bobler", og fristelsene er mange. Det er noe jeg tror mange tenåringsforeldre kjenner seg igjen i.
Vi har fått erfare at barna på My Home er helt likenorske barn på det området. De barna som flyttet inn på My Home i 2008 er nå tenåringer. Og det vi hører om de minner veldig mye om barn her hjemme. Fristelsen er stor for å være med venner istede for å gjøre lekser. Men med 20 barn i huset er det viktig å ha disiplin og orden på sakene. Dårlige vaner og uro blant noen kan fort spre seg til andre barn i huset. Det kan vi ikke la skje. Et par av barna har tøyd strikken litt for langt noen ganger, og har blitt snakket til. Det har ikke hjulpet nevneverdig. Så vi fant en løsning vi trodde ville virke: Et par av barna fikk flytte ut av My Home i noen dager, og bo hos en vanlig familie. Da fikk de oppleve en helt annen hverdag enn de er vant til. Og savnet til å komme tilbake til My Home var veldig stort. Det ble en lærepenge for de som flyttet ut, men også for de andre barna. Og etter dette har det vært orden og ro.

Ellers er både barna og alle andre glade over at Sierra Leone er erklært fritt for ebola. Det har vært en vanskelig periode, men nå er alt tilbake til normalt igjen i hele landet.
Det går fint på skolene med de alle, og de gleder seg til jul. Vi pleier å sende ekstra penger til de til jul, så de kan kose seg på samme måte som vi gjør her hjemme. Med presanger og god mat og drikke.

Ellers er det svært gledelig med at vi stadig får nye støttespillere. Noen store og mange små. Vi har vært rundt og fortalt om My Home på flere skoler og barnehager. Og det er veldig artig å se at barn reagerer på det de hører, flere har selv tatt affære for å hjelpe til. Noen har hatt basar, andre har deltatt med stand på julemesse. Og på lørdag fikk vi telefon fra en barnehage om at vi kunne komme å hente penger der. To barn hadde tømt sine sparebøsser og pengene ville de gi til My Home. Sånne ting gjør inntrykk!

Noke en gang vil vi takke alle som bidrar til My Home!

 

Nyhetsbrev mottatt juni 2015:

  

Hei,

Kalenderen sier oss at sommeren er her, selv om det ikke føles sånn når man er ute.
Skolene er iferd med å avslutte skoleåret, og mange andre skal snart også ta fri i noen uker.

På My Home blir det ingen sommerfeire i år. De pleier å ha to måneder skolefri, akkurat som her hjemme. Men i år tar de igjen det tapte, siden skolene var stengt i 9 måneder.
Så nå jobbes det hardt og intens for å ta tilbake det tapte. 

Tiden går veldig fort. Det nærmer seg 7 år siden vi startet opp My Home. Margareth, som er den eldste jenta, var den gang nesten 10 år gammel. Hun er nå 16, og vil bli 17 i desember.
Vi har startet å forberede de på at en dag i fremtiden så skal de stå på egne ben. Det skjer ikke helt plutselig, men tiden går fort og vi mener det er viktig å være forberedt. Både for barna og for oss.
Derfor har vi startet å sette av penger til den dagen barna skal begynne å flytte ut. Da har vi midler til å hjelpe de igang med et voksent og selvstendig liv. Vi skal huske at de bor i Sierra Leone, som 
er et av verdens aller minst utviklede land. Mulighetene der er ikke mange og gode. Men barna på My Home vil ha de beste forutsetninger for å kunne stå på egne ben, og for klare seg godt.

Vi opplever en stor interesse for My Home, både fra unge og eldre. Og det er mange kreative sjeler som gjør mye for å hjelpe til - på sin måte. Som Ann Cathrine Andersen fra Bø i Telemark. Hun skal ha
kunstutstilling på biblioteket i Sandefjord fra 1. juli. Hun gir 30 prosent av pengene hun får inn fra salg til My Home. Fantastisk! Og vi fikk nettopp melding om at en klasse på Varden Ungdomsskole hadde bestemt 
at de skulle bidra med en pengesum. Det var ikke lærerne som hadde bedt de om å gi noe, men noe de hadde funnet på selv. Det er faktisk veldig flott, og det settes stor pris på. Ansatte i Widerøe samler inn
tomflasker både i flyene og på Torp. Og pengene fra flaskepanten går til My Home. Ei krone her og ei krone der..... det blir nok til å drive My Home videre.

En dag skal barna på My Home "stå på egne ben" - klare seg selv. Da er det viktig å kunne en del ting, som for eksempel å lage mat.
Selv om de voksne har ansvaret, hjelper barna også til med daglige gjøremål. Og det gjør de med stor glede!
Og med det ønsker vi dere en riktig god sommer. Og takk for at dere støtter My Home!

 

 

Josephine Esther og Michael er to av barna som har bodd på barnehjemmet siden oppstarten.
Bilde er tatt av Petal Anne fra MAAO, april 2014 under et besøk i Sierra Leone.

 

Alle barna på barnehjemmet avbildet november 2011.
Høsten 2011 utvidet hjemmet med 4 ekstra barn, så de nå er totalt 14 stk.

 

 

Petal Anne hos MAAO har skrevet reisebrevet under i november 2011:

Dette var min sjette tur til Freetown i Sierra Leone, og den tredje for året. Dette året har vært et fantastisk år
for MAAO, og det er viktig å si at alt som har skjedd ikke ville være mulig uten støtten fra våre mange
sponsorer.

Tidligere I år spurte en av guttene på My Home, mens vi gikk hjem fra skolen, om jeg skulle gi de noen flere
brødre og søstre. Jeg ble satt ut av dette spørsmålet, og kunne ikke forestille seg at de tenkte slik. Jeg
spurte hvorfor han ønsket flere søsken, og han svarte «Det er så mange barn som har det vanskelig, og
som ikke har noen til å ta vare på dem. Så jeg tenkte at vi kunne hjelpe de, og at vi kunne gjøre Sierra Leone
til et bedre sted, steg for steg» Dette fikk meg til å smile stolt til han, men fikk meg også til å tenke på
hvordan vi kunne få til dette til å bli virkelighet. Det har hele tiden vært vår visjon å utvide. Dette hjalp oss å
jobbe videre med tanken, og med hjelp av mange sponsorer ble vi istand til å gjøre dette til en virkelighet på
nettopp denne turen.

Les resten av brevet her
 

 

    

Josephine Ester fyller 9 år i 2011, og er her klar for ny skoledag.
Michael blir 11 år i 2011.

Oppdatering fra Petal hos MAAO, mottatt mai 2011:

    Jeg var full av spenning og glede før denne turen. Til tross for at det bare var to måneder
    siden sist jeg var i Sierra Leone. Denne turen skulle bli full av hendelser og ”action”, noe
    som er vanlig på disse turene. Denne gang reiste jeg ikke alene, men sammen med Tone
    Dalhaug fra Sandefjord. Tone har skrevet flere barnebøker og skal nå skrive en bok om ”
    My Home” og barna som bor der. Det blir spennende, og barna var glade og ivrige etter
    å komme med sine historier til hennes bok.  Så denne gang skulle jeg ikke bare være
    sammen med barna, jeg skulle også være sammen med en venn. Jeg er stolt av alle
    barna og så frem til å vise de til Tone.

    På søndager pleier barna å gå i kirken. Vi ble med de dit og så de sang av full kraft. Når
    de fikk se oss smilte de fra øre til øre og  kom over for å hilse på oss og ønske oss
    velkommen. Vi tok bilder før vi dro til barnehjemmet hvor vi spiste lunch. Der åpnet vi
    presanger vi hadde med oss fra Norge. Åpning av gaver er selvfølgelig alltid et
    høydepunkt for de, og også for oss.
    De fikk sine første badedrakter fra Lise og Jonas Westher fra Sandefjord. De var over
    seg av begeistring, og skyndte seg å ta de på.  Jeg skulle ønske Lise og Jonas var der og
    fikk se det med egne øyne. Vi hadde også med en del førstehjelpsutstyr, gitt av Røde
    Kors i Tønsberg. Dette ble fordelt på barnehjemmet, og skolene de går på. Det er en
    mangelvare i Sierra Leone, og ble svært godt tatt imot. Rektorene kom og var svært
    takknemlige for gaven fra Røde Kors.

    Jeg kjøpte en liten, bærbar CD spiller. Barna elsker musikk, og også å danse. Spilleren
    ble en stor ”hit” og dansen startet med en eneste gang. Det skinte av glede i ansiktene
    deres mens de danset. Erik og Jan fra Sandefjord var også på besøk på My Home, og de
    ble gladelig med på dansen. Og det var ikke fritt for at barna fikk seg en og annen god
    latter, på deres bekostning.

    Senere den uken vartet barna opp med mat de selv hadde laget til oss. Det var deres
    favorittrett og vi fikk også dessert. Oppskrift og bilder vil komme i Tones bok. Boken vil
    være i salg i løpet av høsten i år.  De ansatte på barnehjemmet har lært barna å lage
    mat. Sakte men sikkert bygges de opp, til en gang å kunne klare seg uten hjelp fra
    voksne. De lærte også å strikke, og Josephine strikket klær til en dokke. Hun hadde ikke
    strikkepinne, men brukte en liten pinne hun fant ute. Jammen er de kreative! De hadde
    ikke riktig utstyr, men jammen klarte de å få gjort en god jobb ut av det de klarte å finne.
    Det tok ikke lange tiden før jeg hadde handlet strikkepinner til de.  For en gjeng med
    flinke barn!

    Barna har store drømmer om fremtiden. De snakker om å bli leger, sykepleiere, ja til og
    med om å en dag kunne bli president i landet deres. Jeg vet at med vår hjelp, og hjelpen
    fra de ansatte på barnehjemmet, så kan alt være mulig. Jeg er glad for å være del av noe
    så stort som dette. De har kommet en lang vei på bare tre år.

    Barna spør ofte om de kan få flere brødre og søstre i deres hjem. Vi har ønske om å
    utvide, og det vil vi nå gjøre. Takket være stor giverglede her i Norge har vi nå midler til å
    utvide. Jeg hadde møte med huseieren, og fra januar vil vi få leid andre etasje i bygget
    de bor i. Da vil vi ta inn 4 gutter til. Vi vil flytte de guttene som nå bor på barnehjemmet
    opp. Det gir bedre plass til alle. De er i ferd med å gå fra å være små barn til små
    ungdommer. De trenger litt mer plass. Og det skal de få! Så fra januar 2012 vil My Home
    bestå av 14 barn. Vi trenger da en ansatt ekstra, og det tok jeg meg av på denne
    reisen. Anie Sama vil bli ansatt. Hun er konen til Prince, som er daglig leder. Bedre dame
    kunne vi ikke fått. Både barna og vi er svært glade for dette.

    På denne reisen møtte jeg også Patricia Kamara. Hun er en dyktig og driftig dame. Hun
    skal hjelpe med å presentere barnehjemmet lokalt, i håp om at vi også kan få noen
    lokale sponsorer. Hun er i første omgang på frivillig basis, og vi vil vurdere resultatene
    etter hvert som tiden går. Går det bra, vil vi kunne ansette henne fast.  Vi vokser både
    som en familie og organisasjon, og vi gleder oss over det.

    Siste dagen på min reise ble barna invitert til hotellet der jeg bodde. Vi startet med å
    synge og glede og oppmuntre hverandre.  Jeg har jobbet med dukketeater i over 10 år
    den gang jeg bodde på Barbados.  Så jeg laget et lite dukketeater for de denne dagen.  
    Jeg hadde med 2 dukker fra Norge, og sanger og historier som jeg brukte for 18 år
    siden. Det var fantastisk å se smilene deres.  Dette gledet de seg over.  Senere gikk vi
    ned til stranden, vi badet og lagde sandslott.  Som vanlig sang de når de lekte, og
    guttene spilte fotball. De koser seg virkelig når de er på stranda.

    Når de dro den dagen var jeg nær ved å gråte. Jeg visste at jeg snart skulle dra, og
    savnet de allerede. Jeg vet at de er i de beste hender, og får det de trenger på My
    Home, og som foreldre så er det mitt mål.  Det spiller ingen rolle hvem vi er, hudfarge
    eller hvor vi bor i denne verden. Vi fortjener alle å leve med verdighet, harmoni, fred og
    kjærlighet.  Jeg er glad og stolt over den hjelpen folk i Norge har gitt for å gjøre dette
    mulig.  Jeg vil med dette si en stor takk til alle som er med å bidra. TAKK!


    Petal Anne Jensen
    My African Aid Organisation
     

Oppdatering fra Leif hos MAAO, mottatt 20.1.2011:

Frode fra Larvik har vært på reise i Sierra Leone, og bl.a. har han besøkt barna på My Home.
Les hans utrolig spennende reisebrev her:

"Etter å ha reist mye de siste 15 årene, har turene blitt mer og mer eksotiske. Fra Alcudia, Mallorca via Thailand og Indonesia har horisonten blitt utvidet med dykking på Tahiti, fjellvandring i Nepal, guttetur til det siste dikaturet i Europa, Hviterussland, og to fantastiske 10-dagers turer til Iran som backpacker i 2008 og 2009.

I 2010 falt valget på Sierra Leone i og med at jeg, Frode Heieren (42) (Larvik), og Michelle Mijic (41) (København), har bekjente som jobber for FN i landet. Hva blir mer eksotisk enn landet som avsluttet en forferdelig borgerkrig i 2005 og fortsatt ligger nederst på FNs statistikk over det beste landet i verden å bo i; 181 plasser nedenfor Norge, som topper den?

Alle venner, jobbkollegaer og bekjente lurte på hva vi skulle der, hvorfor vi ville oss selv så vondt og også om det var siste gang de så oss. De kunne ikke tatt mere feil.

I slutten av Oktober 2010 satte vi oss på flyet fra Oslo via London til Freetown, Sierra Leone. Ankomsten er ved midnatt, som i seg selv er spennende i ett land hvor strøm ett par timer om dagen er normen og det fins omtrent 100 km asfaltert vei. Til sammen. I hele landet!

Fra flyplassen bar det avgårde på mørke veien som får norske fjellveier i vårflom til å se ut som det rene luksus. Magen ristet som en elendig innstilt tørketrommel på veien inn til Freetown, hvor vi landet trygt hos vår venn, Dine.

Neste dag bar det avgårde med innleid sjåfør i FN-bil for den første sightseeingen i hovedstaden; vi satset på en myk start på vår opplevelse av byen og landet. Veinettet er elendig, trafikken får Bangkok til å se ut som den er organisert etter tyske normer og bilene.... Det er virkelig en opplevelse. Fra Congo Cross, White Man's Bay, Pirate Bay, Kingtom og andre eksotiske steder som vitner om landets lange og spennende historie landet vi til slutt i sentrum av Freetown, ved Cotton Tree. Dette er stedet hvor frigjorte slaver i USA returnerte til Afrika og bosatte seg i 1792.

Herfra bar turen videre til Parlamentet, hvor vi fikk innpass på grunn av FN-merkene på bilen vår. "Chief of security" tok oss på en utvendig rundttur og endte opp med å invitere oss tilbake to dager senere som æresgjester ved Parlamentet. Beskjeden var dog at vi måtte kle oss formelt, ikke i shorts og T-skjorte som vi hadde ankommet i denne dagen.

Etter to fantastiske dager på strender som får selv Mauritius, Fiji og Tahiti til å blekne, var vi tilbake i Parlamentet. Med innlånt FN-dress for anledningen. Her overvar vi en 3 timer lang forhandling hvor deres rike historie ble trukket inn; slaveriet, klasseskillet som har eksistert og fortsatt eksisterer, kolonisering og så videre. Begivenheter for oss som både er fjernt i tid og i avstand.

I lunsjen ble undertegnede forespurt av "Deputy Head Of TV" om de kunne få intervjue meg direkte på lufta. Etter borgerkrigen som sluttet for 5 år siden, er folk i Sierra Leone meget opptatt av politikk og alle forhandlinger i Parlamentet blir vist direkte på TV. Slik endte jeg opp med å snakke om alt fra infrastruktur, landbruk, hvordan de best skulle få 200 traktorer de hadde bestilt fra Freetown ut i provinsene og ungdomsledighet. I 25 minutter. Direkte! På TV! Bare i Sierra Leone....:)

Fra Parlamentet gikk turen raskt innom garderoben / dokumentlager (fungerte som begge deler) hvor dress ble skiftet ut med shorts og T-skjorte før turen bar videre til My Home barnehjem. Ett skifte både av klær, mennesker og, ikke minst, humør.

Tre dager før jeg forlot Larvik fikk jeg gratisavisen Vestfold Blad i posten, som denne dagen hadde ett stort bilde av Leif og mange blide afrikanske barn på forsiden. Jeg tok umiddelbart kontakt med Leif da jeg skjønte at de hadde startet opp et barnehjem i Freetown, og jeg traff Petal og Leif for første gang to dager før avreise. Jeg ble smittet av deres humør, og ikke minst det engasjementet de viste i forhold til det de har startet langt unna trygge Vestfold. Og ble invitert til å besøke barnehjemmet der og da. Hvordan kunne vi si nei? :)

Før avreise fylte vi opp sekkene med noe leker, to mobiltelefoner, sanitetsbind og en mengde godterier. Turen fra Parlamentet gikk gjennom Siaka Stevens St. (oppkalt etter landets første president), Fourah Bay Rd, hvor Afrikas eldste college ligger, gjennom Upgun og Kissy (to områder man som turist IKKE skal bevege seg alene etter mørkets gjennombrudd) til barnehjemmet i en av Freetowns tøffere forsteder.

Gjennom små, trange smug, åpen kloakk i gatene og mennesker over alt, kom vi endelig frem til det som må være områdets fineste hus, My Home barnehjem. Og hvilken velkomst! Vel ble den parykk-kledde stortingspresidenten i Parlamentet ledet inn i salen av soldater i paradeuniformer og møtt av 157 parlametsmedlemmer i stram hilsen, men overgår umulig 10 gledesstrålende barn som kastet seg om halsen på oss som vi var en fjern slektning vi ikke har sett på lenge. Plakater med hilsner til oss var hengt opp på de ellers spartansk utsmykkede veggene, og alle stilte med tegninger med hilsner til oss. Fra denne mottakelsen gikk det bare en vei. Oppover!

Vi ble vist de 3 rommene de deler, grua de lager mat på, tatt med rundt huset og geleidet med ett barn i hver hånd fra barnehjemmet de 10 minuttene det tar å gå til skolen deres. Her ble vi vist alle klasserommene, og fikk møte rektor. Raskt etter vår ankomst var det friminutt hvor alle de over 800 elevene ville ha en bit av oss. Stor steming, blide barn over alt, og to skandinaviske turister som følte deg .... superstjerner for en stakket stund.

Fra skolen var det tilbake til barnehjemmet for å bli bedre kjent med alle ungene. En iPhone med over 1.000 bilder av norske barn, vinter og snø, båtliv, hytteturer på Gol og annet var utrolig spennende og en fin måte for oss å vise litt hvor vi kommer ifra. Barne fulgte med med stor entusiasme og spurte om alt mulig. Og umulig. :)

Etter nærmere tre timer måtte vi ta farvel, og skjønte med en gang hvilket inntrykk møtet med barna hadde gjort på oss. Tårene satt løst i øyekroken, og en og annen fant også veien nedover kinnet.

På vei i taxien fra barnehjemmet med Prince, leder for barnehjemmet som mente det sikreste var at han fulgte oss helt hjem til det trygge FN-hjemmet vi bodde i, kom tanken for oss begge; dette hadde vært høydepunktet på turen. Vi skulle ha nærmere 10 dager til i landet, men kunne likevel ikke se at noe annet kunne toppe dette. Det var barn, det var glede, det var håp, det var...utrolig. Vi måtte tilbake.

Etter nærmere en uke med flere paradisstrender, to turer ut for å sjekke "Freetown by night" (hvor vi garantert var de absolutt var de dårligste å¨dansegulvet), overnatting i telt i jungelen, hvor aper og gresshopper holdt oss våkne (i tillegg til litt for store edderkopper i teltet) og en masse annet, dro vi tilbake til barnehjemmet. Denne gange "bevæpnet" med 100 ballonger, 3 forballer og mere godteri. Det er utrolig hvilken stemning det ble med disse enkle lekene godt blandet med ett lett sukkersjokk for oss alle. Sjelden har svetten rent som her, hvor det er 37 grader ute, ingen air condition inne og vi (10 barn og 5 voksne) prøvde å holde 8 baller / ballonger i lufta samtidig. Og sjelden har jeg kjent så mye ekte glede selv eller sett så mye ekte glede hos andre. Minner for livet ble skapt den ettermiddagen.

Leif og Petal har skapt en fremtid for disse barne. Før de fant ut at de ikke lenger bare ville forholde seg passive til det de selv hadde opplevd på sine reiser, men faktisk gjøre noe, hadde disse barna ingen fremtid. Når man hører historiene til barna skjønner man at det rent faktisk kan sies så klart; de hadde ingen fremtid. Idag er de noen herlige unger som gjør det bra på skolen, blir tatt godt vare på av personale ved barnehjemmet 24 timer i døgnet og har blitt gitt en fremtid. Petal og Leif har skapt en fremtid for de 10 barna. Når jeg kiom hjem traff jeg igjen Petal og Leif, og under samtalen kalte de ungene for "barna våre". Slik tror jeg barne der føler det også. At noen har sett dem, tatt vare på dem og gitt dem nestekjærlighet som er utrolig beundringsverdig.

Takk for at dere har tatt vare på dem."

Generelt om barnehjemmet:

Totalt bor det 10 barn på barnehjemmet, og det arbeider 3 voksne der som fungerer som både ledere og foreldre for barna. Èn av de voksne er kontaktperson til eierne i Norge, og får månedlige overført penger til driften, etter å ha fremlagt bilag for utgiftene til siste måned. Dette minsker risikoen for svindel, og gjør at driften blir stabel og langsiktig.

På bildet til venstre sitter Petal (til høyre, i samme farge som barna, til tross for sitt norske statsborgerskap), og samtaler med barna om skolen og livet på hjemmet.

I byen nyter barnehjemmet stor respekt for arbeidet med å gjøre mennesker verdifulle, og gi håp for fremtiden. Det er absolutt ingen ulempe å bo på barnehjem, heller tvertimot.

Ordnede leveforhold gjør at barna har helt og pent tøy, spiser sunn mat i riktige mengder og lykkes meget godt på skolen. Alle har oppnådd gode karakterer, og endel har en dog blitt flyttet opp i høyere klasser fordi det viste seg at barna jo var smarte og intelligente. Det var bare ikke noen som hadde oppdaget det...

Eierne har påtatt seg ansvaret for disse barna helt til de fyller 18 år, og ønsker å hjelpe dem best mulig inn i deres voksne liv. Les mere om det flotte arbeidet på www.maao.no

Bilde fra grillfest på stranden, da Leif Arild besøkte barnehjemmet i 2009.
Se hvilken glede det er i barnas øyne...

Hva gjør vi?

- Betaler halvparten av husleien til barnehjemmet for året 2009-2010.
- Betaler for to av barna på barnehjemmet.
- Sommeren 2009 fikk alle barna på barnehjemmet et godt fylt penalhus med ting de trenger på skolen.

   

Michael og Josephine Ester avbildet i skoleuniformer i 2008.
 

 
  Siden er oppdatert 23.05.2018 Sponsorer

Om hjemmesiden